Det er ikke ofte professorer gir ut bøker som har en journalistisk karakter. Stig O. Johannessen kunne hvilt på laurbærene etter to tidligere utgivelser om politikultur(2013) og politiledelse(2015), men han har tatt seg tid til å skrive denne politikritiske boken. Han har også noe på hjertet: det han mener er krisen i norsk politi.
Bildet Johannessen gir av politiet gir ingen professoral eller presis beskrivelse av tilstanden i norsk politi. Boken er likevel proppet med kunnskap om et politi som kunne vært organisert og ledet så mye bedre. Selv ikke en professor som skriver med bred penn om politiets utfordringer synes heller ikke å være tilstrekkelig brennstoff til en relevant debatt. Boken har mottatt støtte fra stiftelsen Fritt Ord.
Da Gjørv- rapporten kom i 2012 ble norsk offentlighet på mange måter tatt på senga, om enn på en helt annen måte enn den ulykkelige dagen året før. Der 22.juli med all tydelighet viste svakheter ved politiet og beredskapen var Gjørv- rapporten tilsynelatende uklanderlig. At den fremsto som uklanderlig kan skyldes en godt iscenesatt fremleggelse av rapporten, men også et politi og samfunn som ikke var forberedt på så kritiske konklusjoner og liste over nødvendige tiltak.
I etterordet til boken skriver Johannessen at boken er «satt i en maktkritisk tone». Boken har så avgjort et journalistisk preg der fakta avløses av hypoteser som ikke er testet ut gjennom forskning. Han skriver for eksempel dette om Stoltenberg og Gjørv- rapporten(side 56):
«Men for Stoltenberg og regjeringen var det en fordel å få én rapport og én historie å forholde seg til. Da kunne historien bli definert, og da kunne det bli skapt et politisk forsvar og en passende politisk respons på rapporten, slik at de ansvarlige for de sikkerhetsmessige bristene politisk sett kunne bli ferdige med saken. For Stoltenberg dreide det seg om å overleve politisk.»
Stig O. Johannesen kan har rett i sine påstander om Stoltenbergs behov for en historie som kunne redde ham politisk. Men dette er kun påstander som ikke er basert på annet enn forfatterens slutninger av ulike fakta. Når det er sagt har Jens Stoltenbergs rolle etter 22.juli vært lite debattert av akademikere og i mediene. Ett unntak er politisk redaktør Hanne Skartveit i VG som allerede da Gjørv- rapporten ble lagt frem forlangte statsminister Stoltenbergs avgang. At få fulgte Skartveits anmodning kan forstås i forhold til at regjeringen Stoltenberg hadde flertall i Stortinget samt at Høyre tok sikte på å vinne valget i 2013. For Høyre var det neppe et drømmescenario med en mindretallsregjering fra 2012-2013. Slik sett forsvant det som kunne blitt en viktig debatt om Gjørv- kommisjonen i realpolitikk i 2012.
Johannessen stiller mange og relevante spørsmål om et politi som ikke har møtt utfordringene etter 22.juli på en relevant måte. Bokens mange spørsmål fortjener en debatt.
Forfatteren reiser sentrale spørsmål om politiets manglende evne til å møte utfordringene etter 22. juli uten at han har forskerens blikk og dokumentasjon på hvorfor det ble slik. Om dette kan forklares med at politiet ugjerne fremmer maktkritisk forskning vet jeg ikke. Politiet trenger definitivt mer kritikk, mer debatt, ikke mindre.
En utfordring er at politikere og samfunnsdebattanter vet så altfor lite om politiet. Derfor får politiet fortsette sin skjeve utvikling uten at det stilles relevante og gode spørsmål. Forfatteren har liten tro på den nye politireformen som ble vedtatt av Stortinget i 2015. Det er også forbausende at Stortingets politikere hadde så få innvendinger mot en toppstyrt reform der sentralisering synes å være det viktigste poenget.
Stig O. Johannessen stiller spørsmål om sentralisering, organisering og ledelse, overvåkning og bevæpning som alle fortjener å bli flombelyst i offentligheten. Alt sammen belyst ved hjelp av tilgjengelig kunnskap om utviklingen etter 22.juli.
Boken gir et dystert bilde av norsk politi. Det er nesten som jeg trøster meg med Gunnar Ekmans (1999) funn fra svensk politi. Der fremkom det at den enkelte polititjenestemann heller lot seg styre av lokale prioriteringer enn toppstyrte planer. For Stig O. Johannessen har utvilsomt rett i at norsk politi ordinerer mer av den medisinen som ikke fungerte 22.juli, nemlig troen på planer og målstyring. Og en organisasjonsforståelse som ikke er tilpasset kunnskapen eller utfordringene i vår tid.
Boken er et viktig innspill til debatten om politiet. Den ville likevel blitt adskillig bedre med en runde til hos konsulenter med kunnskap om politiet og forskning om politiet. Det siste kan likevel ikke gjøre boken mindre viktig som den brannfakkelen den er. I den viktige debatten om morgendagens politi.
Åse Thomassen
Vestre Aker Posten
Stig O.Johannessen
«Politi i krise»
Fagbokforlaget 2015
vestreakeroslo 
Håper inderlig den blir nettopp det: EN BRANNFAKKEL som virkelig tenner! Det er alt for mange sider ved denne reformen vi, allmuen, ikke kan nok om. I og for seg ikke så farlig/ille hvis vi bare hadde forståelsen av at alle de som skal arbeide under den gjør det, men det synes ikke å være så.
LikerLiker
Boken kom på tampen av 2015. Jeg fikk faktisk ikke utgivelsen med meg da. Fikk den anbefalt av en av vaktene på Stortinget. Jeg sikret meg et anmeldereksemplar, men den er ikke bare bare å anmelde siden professoren skriver mer journalistisk enn professoralt her. Han ble muligens engasjert. Kunnskapen om politiet er forbausende lav, også blant politikere. Kunne de bare sett det og ikke besluttet nye reformer de ikke forstår rekkevidden av. Forøvrig: God morgen til Vestre Akers blideste kvinne!
LikerLiker