Torsdag er det 22.juli. Markeringene har allerede begynt. Det er viktig at ofrene i regjeringskvartalet og på Utøya minnes med verdighet og forståelse.I dagene etter 22.juli i 2011 manglet ellers oppegående mennesker begreper for hva terrorangrepet var. Kombinasjonen av terror og massakre på barn var unikt i historien. Noe liknende har aldri hendt før, heller ikke i andre land. Det er ingen tvil om at motivasjonen til Breivik bygde på hat til politikere, innvandring, feminismen, Arbeiderpartiet og AUF.Det som bekymret meg allerede i 2011 er politikere har behov for å utvide antall skyldige .Opposisjonen viste stor respekt for regjeringen Stoltenberg etter terrorattentatet. Samtidig pågikk en vanvittig jakt på syndebukker. Fjordmanns tekster på internett hadde vært inspirasjon for Breiviks ugjerninger, men Frp var for tamt for ham. Han forlot Frp lenge før terrordagen for 10 år siden. Så hvorfor stadig gjøre Frp medskyldig? Jeg synes Frp og dets politikere skulle slippe det.Politiet har fått berettiget og uberettiget kritikk for håndteringen av 22.juli.
Norsk politi hadde ikke tilstrekkelig trening til å takle situasjonen. Det hender jeg funderer på hvor lang tid det israelske politiet hadde brukt på noe tilsvarende. De er hele tiden forberedt på at et attentat kan skje rundt neste gatehjørne. Norsk politiet var i 2011 på den andre siden av skalaen. Vanvittig uforberedte.I 1998 hadde jeg ansvar for virksomhetsplaner på Etter- og Viderutdanningsavdelingen ved Politihøyskolen, som nestleder. Jeg la mye arbeid i virksomhetsplanen, snakket med de ansatte på avdelingen og la all min ære i virksomhetsplanen. Ett ord tenkte jeg kanskje var for sterkt, og det var det eneste ordet som min daværende leder ville at jeg skulle bytte ut med et mildere ord. Setningen handlet om at politiet måtte ha en årvåkenhet i forhold til samfunnsutviklingen, og utvikle etter-og viderutdanningstilbud i tråd med det. Jeg endret til et mer nøytralt og daffere ord. Årvåkenheten var for skarpt som ord i en virksomhetsplan for Etter- og Viderutdanning av politifolk i 1998.
Norge er et av verdens tryggeste samfunn. I Norge er det nesten farligere å si at kvinner bør passe seg nattestid (Hanne Kristin Rohde fikk mye pes for å si det i perioden med overfallsvoldtekter i Oslo) enn å være ute nattestid. Ofte synes det viktigere å fordømme «feil meninger» enn å gripe fatt i viktige problemer.
En julidag i 2011 endret mye i Norge. Omsider skjønte man at terror kunne skje her. De som trodde det var islamsk terror i de to første timene ble idiotforklart, men det var naturlig å tro det i de første timene. Brevik hadde jo studert islamsk jihad nøye.
Torsdag vil 22.juli markeres. Ord vil sies for at ingen skal glemme. For politikere i et valgår er det også en mulighet til å vise seg fra den fineste siden, fra den mest empatiske siden i verden. Heller ikke markeringen av 22.juli er uten kynisme. Politikere har interesse av at de er det motsatte av Behring Brevik, gode mennesker. samtidig er udåden 22.juli 2011 noe alle anstendige mennesker kan enes om. Alle anstendige mennesker vil mene at Behring Breivik begikk grusomme handlinger. Knapt noen i verden har sympati med handlingen. Kun marginale nazister som ekstremismeforskere nesten måtte bruke lusekam for å finne. Samtidig skal man ikke kimse av faren for nye høyreekstrem terror. Vi bør heller ikke underslå faren for islamsk jihad på norsk jord.
Det var en gjerningsmann 22.juli. Det var ikke retorikken som drepte 77 mennesker og såret enda flere for 10 år siden. Det var en politisk forvirret mann med personlige problemer, som trodde historien trengte han. Han fikk en plass i historien, men det får også mordere som har begått apolitiske, bestialske drap.
La oss hedre minnet om de drepte fra regjeringskvartalet og Utøya, og de mange sårede fra Utøya der mange vil slite med skadene resten av livet. Behring Breivik lyktes med sitt onde forsett. Heldigvis er det få norsmenn som mener barn og unge skal dø for sine meningers skyld. Det er forskjellen på befolkningen og en gjerningsmann som hadde en forskrudd idé om at det var han som bodde hjemme hos mamma som skulle redde Norge.
Åse Thomassen
vestreakeroslo 