Bokens tittel «Der andre tier» spenner buen høyt. De som venter å finne radikale nyheter vil likevel kunne bli skuffet. Boken er skrevet i samarbeid med Lars Akerhaug. Sylvi Listhaug har i løpet av få år blitt en av landets fremste politikere, nå også konstituert som første nestleder i Frp.
Som i andre politikerkarrierer som går med ekspressfart kan selvgodheten av og til bli for stor. Når hun skriver: «Selv om jeg ikke kaller meg feminist, tror jeg at jeg har gjort mer for å vise hva som er mulig for kvinner enn de fleste feminister. Jeg har fått tre barn i en hektisk karriere, den siste mens jeg har vært på en av de mest utsatte statsrådspostene som har vært, og jeg har gjennomført en valgkamp midt i ammetåka» (side 185). Her viser hun en utrolig arroganse i forhold til likestillingskampen, en kamp der Frp ikke kjempet en eneste av kampene. Hun tilhører også et parti der lederen inntil nylig het partiformann.
Boken bærer mer preg av meninger enn kunnskap og forskning. Som her: «I møte med det vi ser på østkanten i Oslo, med stadig mer vold,narkotikasalg og åpenbar inspirasjon fra svenske tilstander, hvor bilbranner foregår i massivt antall, skaper utrygghet(side 199).» Det er jo ikke påvist en sammenheng mellom det som skjer i Sverige og utviklingen i deler av Oslo. Flere har påpekt at Sylvi Listhaug har feil tall om kostnader ved mennesker som får innvilget asyl. Regnestykkene hennes bærer også preg av at det settes likhetstegn mellom flyktning og utgiftspost. Det er et ensidig fokus på problemene. Der treffer hun utvilsomt en nerve i befolkningen. Hun angrer likevel på at hun kalte Knut Arild Hareide en imamsleiker. Imamsleiker er neppe et uttrykk som vil bli glemt med det første.
Urimelig kritikk
Listhaug har også utvilsomt blitt utsatt for urimelig kritikk. Hun viser til Marthe Jonassen som i Klassekampen påstod at Sylvi Listhaugs ordbruk og handlinger ville skape «hallelujastemning» blant Breiviks meningsfeller. Hun viser også til Hanne Skartveit i VG som mente at Listhaug med sin status på Facebook om terror og Ap nøret opp under konspirasjonsteorier.
Upresist språk om viktige spørsmål
Listhaug brukt ofte et upresist språk. Som «asyltaxier over Middelhavet» der det faktisk oftere er skrøpelige fartøyer der smuglere spekulerer i at menneskene på flukt blir reddet av fartøy som patruljerer i Middelhavet. Like upresis var hun da hun kalte pedofile for monstre. Som justisminister var det en svært uheldig språkbruk. «Da jeg på første dag som justisminister kalte disse for monstre, var det noe som kom fra hjertet. Rettferdighet er en av mine mest sentrale verdier og noe jeg lærte tidlig i barndommen» (side 204). Dette var banalt fra en justisminister. At Listhaug kalte dem monstre tjente ingenting annet enn en lite fruktbar debatt om pedofile. Og mye oppmerksomhet i mediene. Om målet var oppmerksomhet lyktes hun definitivt med betegnelsen «monstre» på pedofile.
For de som er interessert i fenomenet Sylvi Listhaug kan boken anbefales. Den forteller om en kvinnelig politiker som er modig i møte med mediene, men ellers er hun neppe dyktigere enn de andre politikerne på toppnivå. Hun er et kjent fjes i Vestre Aker. Det har hun vært i en årrekke.
Åse Thomassen
Sylvi Listhaug:
«Der andre tier», Kagge 2018
vestreakeroslo 