Med Else kom sola tilbake til Bogstad gård

Bogstad gård er en fantastisk gave til det norske samfunnet. Stedet rommer historie, skjønnhet og natur. Etter at Bogstad gård ble en stiftelse i 1955 lå stedet lenge som en uslepen diamant i Sørkedalen.

Da Norsk Folkemuseum ansatte Else Espeland som den første lederen i 1995 manglet de en garanti på at diamanten ville bli slipt. Men Erik Rudeng, som den gang var direktør ved Folkemuseet, visste nok hva han gjorde da han satset på Else Espeland.

Else Espeland har, i tillegg til universitetsfagene, bakgrunn fra Kunst og Håndverkskolen. Selv trekker hun også frem at hun har yrkesskolen. Begge deler var nyttig da hun tok fatt på den viktige lederjobben ved Bogstad gård i 1995. Else Espeland hadde allerede bakgrunn fra museumsbransjen. Før hun tiltrådte på Bogstad gård hadde hun ledet arbeidet med 100 – års jubileet på Folkemuseet. Der hadde hun jobbet tett med Stephan Tschudi Madsen, Mona Røkke og Geir Grung om programmet for jubileet. Det ble en suksess med høye besøkstall.

Hvor skal jeg begynne?

For de som har fulgt Else Espeland som leder er ikke ubesluttsomhet en egenskap man forbinder med hennes lederegenskaper. Men da hun tiltrådte som leder var hennes første tanke:

«Hvor skal jeg begynne?»

Det var kaldt, mye snø og knapt belysning på Bogstad gård. Hun måtte ha lommelykt med på jobb etter hun begynte i februar 1995. Hun kom på ingen måte til dekket bord som leder. For mange var Bogstad gård en godt bevart hemmelighet før 1995 forteller Espeland.

Sikring av byggene

Else Espeland så at det var sikringen av bygningene som måtte prioriteres først. Da kom hennes kunnskaper fra interiørutdannelsen på Kunst- og håndverkskolen godt med. Sikringsarbeidet krevde en praktisk tilnærming. Før Else Espelands sjefstid hadde det sittet en arkitekt på Bogstad i tre år. Arkitekten hadde fått studenter til å måle opp bygningene på Bogstad gård. Dette var et nyttig arbeid da Else Espeland siden skulle arbeide med sikring av bygningene.

Det var ikke midler til sikringsarbeidet. Else Espeland innledet derfor et samarbeid med Stiftelsen UNI. Dette samarbeidet førte til at Bogstad gård fikk nytt tyverisikringsanlegg, brannvarslingsanlegg og nytt elektrisk anlegg. Det ble forutsatt at Bogstad gård skulle bidra med en egenandel. Det skjedde ved egen arbeidsinnsats fra den lille staben som var ved Bogstad gård de første årene etter 1995.

Åpningen i 1999

Nye publikumsarealer var en nødvendighet; kafé, toaletter og butikk ble viktige mål, også lokaler for selskaper og arrangementer. Østfløyen i fjøset fikk nytt innhold. Egeninntekter har alltid vært en viktig del av grunnlaget for driften.

Da Østfløyen var ferdig innredet og bygningene var istandsatt ble det en høytidelig åpning 8.desember 1999. Valget av dato var ikke tilfeldig. Det var da 250 år siden Peder Anker ble født. Det ble sendt invitasjon til Slottet, regjeringen, kulturdepartementet og ordføreren i Oslo. Daværende statsminister Kjell Magne Bondevik holdt en tale om Norges første statsminister Peder Anker. Dronningen åpnet de nyinnredete lokalene.

Kontakt mot nærmiljøet

Da byggene var sikret og rehabilitert ventet en ny utfordring. Befolkningen var ikke vant til at Bogstad gård var åpent for publikum. Else Espeland og hennes lille stab jobbet derfor mot nærmiljøet i Vestre Aker for å gjøre befolkningen oppmerksom på hva Bogstad gård hadde å tilby. Det ble lagt ut informasjon på apoteket og Deichmann. Det ble etablert samarbeid med skolekorps, Røa Lions og Røa Rotary. Nærområdet ble viktige medspillere for å etablere Bogstad gård som den suksessen stedet er i dag. At Bogstad gård også ble belønnet med Vestre Akers kulturpris viste at samarbeidet ble høyt verdsatt av befolkningen i Vestre Aker.

Åpnet porten til parken

Da Else Espeland tiltrådte var porten til Bogstad gård låst. Det var derfor en milepæl da Bogstad gård kunne ha en åpen port. For Espeland var det imidlertid viktig at dette først skjedde etter at sikringen av bygningene var på plass.

Parken

Når Else Espeland forteller er hardt arbeid et stikkord som dekker mye av arbeidet de første årene. De store høydepunktene ble også mange i hennes sjefstid. Selv vil hun fremheve åpningen i 1999, arbeidet med parken og publikasjonene. For den som har sett Else Espeland luke i bedene på Bogstad er det lett å tro at hun er født med grønne fingre. Det stemmer ikke. Det var arbeidet med parken som gjorde at hennes kunnskap om parker, parkers arkeologi, blomster og busker også fikk en plass i hennes allsidige engasjement for Bogstad gård. Da de begynte arbeidet med parken i 2003 var den gjennomgrodd og ugjennomtrengelig. Else Espeland leste seg opp på temaet park. Hun fikk også med seg Madeleine von Essen, Mette Eggen og Anne Kaurin.  Mette Eggen og Anne Kaurin var profesjonelle landskapsarkitekter. Madeleine von Essen var hagehistorikeren som arbeidet med dokumentasjonen, men det var lite som var dokumentert. Else Espeland og resten av «firerbanden», som var det muntre uttrykket for de fire, var opptatt av å finne ut hvordan parken hadde vært på Peder Ankers tid. På den tiden var det ingen hagearkeologi i Norge. De måtte derfor undersøke mye selv, men de trakk også inn andre ressurspersoner. Det ble holdt tre seminarer om temaet. Det ble skrevet temahefte, holdt utstilling i vestibylen og informert i pressen.

Det ble også foretatt arkeologiske utgravninger i parken. Alle blomster og trær ble registrert. 150 trær måtte bort. Alt dette skjedde i samråd med stiftelsens styre.  Vaktmesteren Oddvar Bergersen laget lekeapparater for barna av noen av trærne som ble felt i parken. De er på plenene til høyre for inngangspartiet til Bogstad gård.

else-liker-traerne-2013
Else Espeland elsker trærne

Karpedammene

De ønsket å starte med det mest spektakulære da de skulle sette i gang med den parken vi kjenner i dag, forteller Else Espeland. De satset derfor først på Karpedammene. Dammene kostet, men igjen visste Bogstad gård og Else Espeland   råd. Dammene ble derfor satt i stand ved hjelp av midler fra Kulturrådet, Kulturdepartementet, Oslo kommune og Venneforeningen til Bogstad gård.

Publikasjonene

Else Espeland har all grunn til å fremheve publikasjonene: Temaheftene som har kommet hvert år siden 2001. Det fører til en kunnskapsutvikling rundt Bogstad gård og dets historie. Forfattere som Carsten Hopstock, Madeleine von Essen, Bård Frydenlund og Carl Emil Vogt har også skrevet bøker som bidrar til at kunnskapen rundt Bogstad gård, dets personer og Norges historie har fått en stadig viktig plass. Med få ansatte har Bogstad gård evnet å skape et kunnskapsmiljø, som stadig utvikler seg. Else Espeland er hentet inn for å lage årets hefte. Det skal handle om en dannelsesreise i 1821.

Ansatte og frivillige

Else Espeland hadde få ansatte da hun tiltrådte i 1995. Dagens stab er større enn den gang, men bærer fremdeles preg av en dugnadsånd man finner på få arbeidsplasser. Der personalet ikke strekker til, strekker de ansatte seg ekstra langt når det er nødvendig. Slik sett er det derfor helt naturlig å treffe på vaktmestrene på arbeid i Café Grevinnen om sommeren. På Bogstad gård har en liten grad av jobbrotasjon vært nødvendig når det ikke var tilstrekkelig stort personale til å gjøre alle oppgaver. Det har også bidratt til et arbeidsmiljø der folk trives og ønsker å fortsette. Else Espeland trekker også frem de mange frivillige. Hun mener de frivillige er svært viktig for Bogstad gård. Hun nevner flere navn og alt de har gjort for Bogstad gård gjennom årene. Det er liten tvil om at Bogstad har hatt og har en trofast stamme av frivillige.

Med Else kom solen tilbake til Bogstad

Det har vært mange høydepunkter i Else Espelands sjefstid. Det er likevel noen som husker hvor lite som var på plass da hun begynte i sin lederstilling på Bogstad gård. Og for den som ikke trodde hun hadde hatt mer enn nok å gjøre kommer også hennes samarbeid med Inge Grepstad Kristoffersen om skogs- og gårdsdriften. Han har mer enn 30 års erfaring med gårdsdriften på Bogstad. Når «bonden sjøl» sier at Else Espeland brakte sola til Bogstad har han et godt sammenligningsgrunnlag. Som få vet han hvordan det var før Else Espeland sørget for at bygningene ble sikret og at Bogstad gård som museum ble profesjonelt og godt drevet.

Tilgjengelig for alle

Alle kan besøke Bogstad gård. Det er gratis for alle. Det eneste som koster noe er omvisningene og de store arrangementene som Sauens dag og Jul på Bogstad. Det bør vel også nevnes at folk over 80 år i følge med sine foreldre kan ta med egen mat til Cafe Grevinnen. At Bogstad gård er så tilgjengelig for allmenheten er en bragd siden museet har mottatt lite støtte fra stat og kommune gjennom årene.

DSC_0271 (1)
Artig oppslag i kafeen

En institusjon i institusjonen

Etter at Else Espeland gikk av i 2011 jobbet hun fire år som frivillig. Nå er hun tilbake og arbeider med et nytt hefte sammen med etnologen og forfatteren Anne Benedicte Arnesen.  For mange, særlig i Vestre Aker, er Else Espeland blitt en institusjon. Selv om mange har lest om henne i årenes løp vil jeg tro at mange vil glede seg over å lese litt om henne igjen. Det er gjerne slik når mennesker virkelig gjør en forskjell. Å gjøre en forskjell er Else Espeland i et nøtteskall. Lederen som gjorde Bogstad gård til det åpne og flotte museet det er i dag. Erik Rudeng hadde nok teft da han sørget for at Else Espeland var den som skulle få Bogstad gård til å bli en viktig institusjon. Dagens leder ikke glemt, men Bogstad første leder var viktig for det museet som skal videreutvikles i dag.  Så om Bogstad gård var en uslepen diamant i 1995 er det ingen tvil om at den er blitt slipt siden da. Bogstad gård er ikke lenger en godt bevart hemmelighet, som i 1995.

 

(c) Bogstadintervjuet november 2016

 

12045678_1484358171868845_4065309585147368922_o
Broen i parken

 

 

 

Reklamer

2 kommentarer om “Med Else kom sola tilbake til Bogstad gård

  1. Et skjønt intervju med et FANTASTISK menneske! Vi har alle utrolig mye å takke henne for og alle de medhjelperne hun har greid å mobilisere til også å yte masse utover det forventede i felles kjærlighet og respekt for denne gården, som du kaller en diamant, og jeg for «Perlen i bydelen» i et intervju i Aftenposten for mange år siden som BU leder. Så mange år etter er nok diamant det riktige kallenavnet, for her lyser alle fasettene av Elses initiativ lang vei. Skulle ønske du også kunne lage reportasjer om/intervjuer med Stiftelsen og Venneforeningen, for begge har vært uhyre viktige brikker til at Elses diamantsliping er blitt et så skinnende produkt. Gjerne også om de ansatte og samarbeidspartnere fra kommunen selv om dette er veldig ubeskjedne ønsker, men i en Juletid må det vel være lov å ha ønsker på det nivået?

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s