Omsorg, Fabian Stangs bleieskifting, det offentlige,du og jeg

Fabian Stang har fått mer enn pepper for at hans uttalelser om å skifte bleier på sin syke far. Hva er det for et samfunn som ikke skjønner at det å skifte bleier kan være det største uttrykk for omsorg? Det er heller ikke det samme som å si at vi ikke skal ha et offentlig helsevesen, drevet av stat og kommuner.

Vi har all grunn til å være stolte av vår velferdsstat. Den gir innbyggerne en sikkerhet og trygghet vi finner i få andre land. Vi må likevel ikke la velferdsstaten bli vår alles far og mor. Det er viktig at velferdsstaten har adekvate tilbud, men det bør ikke frata oss for å vise omsorg for våre nærmeste i livets ulike faser.

Omsorg i nære forhold

En leder for hjemmetjenestene i en bydel sa at det var viktig at eldre bodde hjemme lengst mulig fordi sykehjemsplasser koster mye. Hun fortalte at flere ektepar ikke klarte å ha den andre boende hjemme når de trengte mer omsorg. I dårlige ekteskap orket ikke ektefellen å gi omsorg til den han eller hun hadde et problematisk forhold til. De kunne ha lange ekteskap bak seg, men når det kom til det å møte den andres behov for omsorg foretrakk de at vedkommende kom på sykehjem, før ektefellen egentlig trengte å komme på sykehjem

Å skifte bleier på sine nærmeste

Vi kan gjerne fastslå at det er en offentlig oppgave å gi omsorg til pleietrengende, men er det det samme som at fedre, sønner, døtre eller mødre ikke kan skifte en bleie når det trengs? Å skifte bleier er ingen drømmeoppgave, men av og til må det gjøres. Vi blitt et merkelig samfunn dersom vi ser noe rart i det. For er ikke det å skifte bleier også et uttrykk for at man gjør det som må gjøres – uansett ubehag?

Offentlig omsorg versus innbyggernes menneskelighet og omsorgsevne

Vi skal ha gode tilbud til eldre i Oslo kommune. Yrkesaktive voksne skal være trygge på at deres foreldre får gode sykehjemsplasser og andre tjenestetilbud når alderen krever sitt. Men det bør ikke være det samme som at innbyggerne opphører å være sønner og døtre. Stat og kommune kan ikke gjøre absolutt alt. For en del år siden var det tre voksne som klandret bydelsoverlegen i en annen bydel  fordi deres far hadde sultet i hjel. Selv var de 50 pluss. Faren var sprek nok til å bo hjemme, men han foretrakk å røke sigaretter fremfor å spise. De voksne barna klandret bydelsoverlegen for farens død. Når faren var sprek nok til å bo hjemme så de ikke at de kunne bidra med et godt måltid når de hadde tid til det. De oppfattet den hjemmeboende faren som bydelens oppgave. Er det så enkelt?

Sjømannen som gikk i land

Min nabo i barndommens Arendal seilte som chief, maskinssjef, da konen ble syk. Alle spurte ham om han skulle finne et sted å plassere kona. De hadde ingen barn. Sjømannen fant ikke et sted å plassere kona – det var ikke det han ønsket. Han ble ofte forskrekket over alle spørsmålene folk stilte. «Hvis jeg ikke kan hjelpe min egen kone, hva er det da godt for?» hadde han sagt til de som spurte. Han fikk seg jobb som lærer på en fagskole i land, og kona fikk den hjelpen hun trengte. Ikke det at hun var sterkt omsorgstrengende, men hun var mye syk. Da var det trygt og godt med mannen hjemme. Med jobb på dagtid.

Velferdsstaten du og jeg

Omsorgen for et nyfødt barn kommer oftest av seg selv, men selv ikke da klarer alle å vise omsorg. Omsorg i livets andre faser er ikke like selvsagt. Mange eldre klarer seg selv, men mange er også ensomme. I dag er det ikke lenger selvsagt at vi bryr oss om hverandre. Selv om det ikke er et ideal at en sønn skal skifte bleie på sin syke far, så er det et forkrøplet samfunn som kan stille spørsmål ved det. For evner vi ikke å vise omsorg for våre nærmeste har vi tapt så mye. Bleiskift er bare den andre bokstaven i alfabetet på hvor ille det er i et samfunn der det å vise omsorg gjennom å skifte bleie på sin syke far er feil. For en velferdsstat med gode tilbud bør ikke få oss til å glemme hva det er å være søster, mor, bror eller far. Vi er alle mennesker med behov for omsorg. Gode offentlige tjenestetilbud bør ikke gjøre oss så forkrøplet at vi ikke ser det normale og omsorgsfulle i en sønn som skifter bleie på sin far.

Åse Thomassen

den060715slottetogHolmekollenHoff
På Holmenkollen bor det mange mennesker som er rike på kapital, men i livets ulike faser er de ikke uten behov for omsorg. Som du og jeg.
Reklamer

En kommentar om “Omsorg, Fabian Stangs bleieskifting, det offentlige,du og jeg

  1. Dette innlegget beskriver på en GLIMRENDE måte hvilket samfunn jeg håper og tror de aller fleste av oss ønsker! Samtidig som det også viser ved eksempler hvorfor ikke alle greier å gi den omsorgen mange forventer andre skal gi uten å kjenne bakgrunnen til hvorfor. Som forelder håper jeg at mine barn har fått den kjærligheten til meg som gjør at ord som begynner på B ikke blir en umulighet dersom det blir helt nødvendig. Ikke nødvendigvis «bare» på grunn av alderdom, for det kan være mange andre grunner som f.eks. noe så prosaisk som en brukket skulder. NESTEKJÆRLIGHET i rikt monn er for meg den viktigste egenskapen menneskene kan ha, for den har ingen grenser satt av andre.

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s