Valgkamp – kampen om troverdighet og velgernes tillit

Valgkamp er en kamp om tillit, troverdighet og velgernes stemme. «Bestemor på anbud» var en retorisk innertier. Det fungerte i flere år, men duger samme formulering år etter år? Her kommer noen innspill om retorikk.

Valg vinnes ikke av politikk alene. Kampen om velgerne handler om både politikk og retorikk. Å vinne velgere handler i stor grad om troverdighet og tillit. Slik sett er valgkamper langt på vei en kamp om troverdighet og tillit. Argumentene til politikerne vil handle om alt fra fakta til grunnløse påstander, sverting og skittkasting.

Retorikk i politikken kan beskrives som en maktkamp der ordene skal fremme den enes troverdighet på bekostning av motstanderen. For å sette seg selv i et bedre lys benyttes forskjellige retoriske knep for å sverte eller svekke den politiske motstanderen. Samtidig benyttes det retoriske knep for å sette egen person og egen politikk i et godt lys. Ethos blir dermed både noe som kan fremme egen person og noe som kan svekke motstanderen. For politikere gjelder det å fremheve egen person på en måte som virker troverdig.

Tidligere statsminister Thorbjørn Jagland falt fullstendig igjennom i en TV- debatt før valget i 1997. Da han ble tatt i faktafeil ble han sittende, fullstendig fastlåst i noe som fremstod som trass. I den aktuelle fjernsynsdebatten syntes Jagland helt ute av stand til å håndtere det faktum at han ble tatt i en faktafeil. Det var et eksempel på at en politiker kan falle igjennom på både sak og personlig troverdighet. Jagland maktet ikke å ta seg inn da feilen ble oppdaget. Han oppnådde gjennom sin reaksjon det motsatte av tillit og troverdighet.

Retorikk har ofte en streng dommer i TV- mediet. Det var en hardt presset partileder som falt fullstendig igjennom i løpet av få minutter i en debatt. Innen markedsføring bruker man begrepet ”Sannhetens øyeblikk”. For Jagland og TV- seerne ble Jaglands opptreden et sannhetens øyeblikk, som skygget for andre positive handlinger, taler og kommentarer fra den samme politikeren tidligere i valgkampen.

Fra propaganda til påvirkning

Det er blitt en økende interesse for faget retorikk i Norge de siste 15 årene. I mange år ble faget retorikk viet lite oppmerksomhet i både politikk og akademia. Dette skyldes både at mange etter andre verdenskrig forbandt retorikk med noe negativt, men også fordi retorikk ikke hadde fått den plassen faget fortjener i det norske samfunnet før den andre verdenskrig. Hitler var etter datidens mål en stor retoriker, men ikke på en måte som vakte respekt i Norge i tiårene etter krigen. Hitlers retorikk hadde også mye av demagogiens form, og kan derfor ikke tjenes som positive eksempler på taler i dag. I dag virker talene til Adolf Hitler preget av en annen og fremmed tid, og virker lite tillitsvekkende, noe de egentlig har gjort i hele etterkrigstiden.

Barack Obama

Da retorikeren Barack Obama skapte begeistring i store deler av det amerikanske folk med sin talekunst før han ble valgt til president i USA i 2008, var det relevant å spørre hvordan hans talekunst ville blitt mottatt i Norge. Jeg er ikke sikker på at en retorisk begavelse som Barack Obama ville hatt en lett vei til suksess her. Samfunnsvitere og kommentatorer sier ofte at Obama inngår i en amerikansk kultur og tradisjon av store talere. I Norge er tradisjonene mindre rike og tidligere har heller ikke stor talekunst vært særlig vektlagt. Eksempler på retorikere i tidligere tiår er Martin Tranmæl, Einar Gerhardsen og Einar Førde. Alle tre fra Arbeiderpartiet. Anne Enger var en retoriker med stor gjennomslagskraft for Senterpartiet og Nei til EU før folkeavstemningen om EU i 1994. Gjennom en drivende god retorikk og et smil som satt løst, også når hun deltok i tøffe debatter, klarte hun langt på vei å gjøre folkeavstemningen om EU til et valg om morgendagens Norge. Selv om det var en folkebevegelse mot medlemskap i EU og mange motstandere av EU i SP og ellers i samfunnet, var det god grunn til å gi Anne Enger Lahnstein betegnelsen Nei – dronninga. Hun ble også personifiseringen av begrepet Annerledeslandet som ble lansert av Senterpartiet før EU- valget. Det var en virksom metafor før EU- avstemningen. Begrepet Annerledeslandet både fascinerte, skremte og mobiliserte henholdsvis tilhengere og motstandere av norsk medlemskap i EU. Annerledeslandet som egentlig ikke kan gis en logisk beskrivelse ble en metafor som pekte på det gode – Norge utenfor EU, og spilte på argumenter som tilslutning eller frykt for hva som kunne skje med Norge om vi ble medlem av det europeiske fellesskapet. Annerledeslandet er et godt eksempel på god bruk av ethos og pathos, men der logos ikke er mer enn antakelser basert på fakta som ikke er en del av metaforen Annerledeslandet som sådan. For hva konstruksjonen «annerledeslandet» Norge egentlig?

De tidligere statsministrene John Lyng, Kåre Willoch og Jan P. Syse omtales som retorikere av rang. Samtlige tre var statsministre for Høyre. Jan P. Syses vidd og gode replikk kom ofte i skyggen av en form som virket noe fortidig og fremmed for mange. Jan P. Syse var nok flinkere med ord enn med å skape følelser og oppslutning for det han var og det han sa. Som retoriker var han usedvanlig og langt mer unik enn mange fikk med seg. Ordene og formuleringene var viktige i Syses retorikk. Han største styrke som retoriker var formuleringene, ordvalg og en elegant argumentasjon basert på Syses kunnskap, verdier og ståsted i politiske debatter.

Valgkampen i Oslo i 2015 – vil argumentene telle mest til slutt?

Årets valgkamp vil kanskje bli kamp om få stemmer i ukene og dagene før valget. Hvilke argumenter vil vinne frem? Hvilke politiske alternativer og politikere vil fremstå som mest troverdig?

Retorikk handler ofte om meningen bak argumentet. verdiene argumentet bygger på. På hvilken måte kan toppkandidatene kommunisere til velgerne? Hvordan kan Tone Tellevik Dahl vinne velgere som er begeistret for den sittende ordføreren Fabian Stang?Hvilke saker har et budskap som er tilstrekkelig til at velgere skifter mening – og velger et annet parti? Og hvilke politikere klarer å bevege en velger fra sympati for det ene standpunktet til sympati for eget standpunkt?

Mange politikere repeterer de samme argumentene igjen og igjen. Det kan fungere ved stortingsvalg, men i lokalvalg kommer toppolitikerne noe nærmere velgerne. Hvilke ord, argumenter  og retoriske knep må Raymond Johansen og Tone Tellevik Dahl benytte for å vinne kommunevalget? Følg med. Følg med!

(c) Åse Thomassen

Delvis hentet fra «En mosaikk av retorikk og politikk», Kindle 2015

den120415bloggbildeholmenkollen1.jpg

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s