Hverdagsheltene er viktige. Hverdagsheltinnene er viktig. I går var det en av samfunnets viktige hverdagsheltinner på buss 45 retning Voksenskog. Det var ingen stor sak, men likevel ikke en uviktig sak. Og absolutt en viktig nok sak.
Ingen selvfølge at voksne eller unge voksne avgir plassen til skrøpelige eldre
Bussen med avgang 14.33 fra Majorstua var full av passasjerer mandag 21.3. Det var folk som kom fra jobb og mange barn mellom 6 og 10 år, også noen barn i førskolealder. En eldre dame kom på i siste liten. Ingen reiste seg for henne. Det var lett å se at hun trengte en plass. Selv krevde hun ingen plass. Da sa en som selv stod at noen fikk gi henne en plass. Ingen så ut til å høre hennes oppfordring. Jeg fikk en ung jente som satt med en venninne bak sjåføren til å avgi plassen. Først så hun sur og trumpete ut, men da hun oppdaget at damen virkelig var skral ble hun hjelpsom og blid som solen. Hun geleidet den eldre kvinnen på plass på de høye setene og tilbød seg deretter å bære posene hennes på plass. Da med et omtenksomt smil. Forvandlingen fra en trumpete ungjente som ble irritert over å bli avbrutt til en søt ung, hjelpsom kvinne var fin å se. Og viser hvor mye omsorg mennesker kan ha for hverandre. På tvers av generasjoner. Det manglet bare at noen ga et hint.
Jeg bryr meg!
På bussen var det tilløp til elementer av zoologisk hage. Barna som hadde vært på utflukt var fulle av spillopper, fra det morsomme til det slitsomme. De voksne – personalet- syntes nærmest å ha abdisert. Kvinnen som tok affære da den eldre manglet sitteplass – kall henne gjerne hverdagsheltinnen på buss 45 – grep også inn når barna rotet eller mistet noe. Siden vi hadde ståplass ved siden av hverandre spurte jeg henne hvilken tilknytning hun hadde til barna. Hun sa at hun ikke hadde noen tilknytning. Deretter sa hun rett frem: «Jeg bryr meg!»
Da vi fikk sitteplass spurte jeg hvorfor hun sa: «Jeg bryr meg!» Hun sa det var viktig at folk bryr seg. Det er så få som gjør det sa hun. For meg er det lett å bry meg. «Jeg har små barn selv», sa hun.
Hun gikk av på Jarbakken. En pen,slank kvinne på ca 40 år. Brune øyne. I et samfunn der stadig flere er som kelneren i sketsjen som sier «dette er ikke mitt bord», er det flott å se mennesker som evner å bry seg. Litt synd at hun ikke vet at hun ble hverdagsheltinnen på buss 45 retning Voksenskog. Forbilder er viktig. Det ble hun fordi hun synes det er viktig å bry seg. Og det er virkelig et tankekors at en skrøpelig,eldre kvinne ikke får sitteplass før noen griper inn.
Nå har vi også navnet på hverdagsheltinnen: Lisbeth Aabol.
Åse Thomassen
Vestre Aker Posten
vestreakeroslo 